Brukervurdering: 5 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktiv
 

Sakset fra FLYNYTT 2/2006 - www.flynytt.no

Bill Anders foredrar på Fløirestauranten. Foto: Espen Gees
Bill Anders foredrar på Fløirestauranten. Foto: Espen Gees

Den pensjonerte generalmajoren har igjen besøkt Flesland, og det i forbindelse med Bergen Air Show 2005 som pilot for Heritage Flight.

Bill var i 1976 og 1977 USAs ambassadør i Norge, og 9. september 1976 ønsket Bill den amerikanske F-4 skvadronene velkommen sammen med daværende stasjonssjef oblt. R. Isaksen. USAF kom den gang over Atlanteren med 334 SQN for å delta på øvelse «Team Work 76», og skv. sjef oblt. V. Womack hadde valgt Flesland som første stoppested.

STARTEN PÅ BILLS FLYKARRIERE 

William Anders ble født i Hong Kong i 1933, og hans far var en amerikansk marineoffiser som tjenestegjorde på elvepatruljene på Yangtse-elven. I 1955 var Bill ferdig utdannet elektroingeniør fra det amerikanske marineakademiet, deretter ble han overført til luftforsvaret hvor han i 1956 fikk sin flygerving. Han tjenestegjorde etter det som jagerpilot, og fløy flytyper som F-89 «Scorpion», og F-101 «Voodoo». Den kalde krigen pågikk, og mange av oppdragene omfattet avskjæring av sovjetiske bombefly som utfordret USAs luftterritorium. Han var også instruktør, og lærte mange elever å fly T-33 jet trener.

I 1958 begynte han på det amerikanske luftforsvarets teknologiske institutt (USAF Institute of Technology), og spesialiserte seg på atomenergi, samtidig som han tok kveldskurs i flykonstruksjon ved statsuniversitetet i Ohio. Fire år senere gikk han ut fra AFIT med laud og ble tilknyttet prosjekter innen strålingsvern ved flyvåpenets våpenlaboratorium. Ved siden av studiene var han deltidsinstruktør for jagerpiloter.

FØRSTE MANN RUNDT MÅNEN

Når NASA i slutten av 1963 skulle velge ut kandidater til astronautopplæring, var Bill en av de 14 som ble valg blant flere tusen søkere. Selv forklarer han det som «lucky events», men jeg vil tro at han var vel kvalifisert. Han gjennomførte sin astronauttrening som inneholdt mye flyging, også på helikopter.

Da Apollo 8 dro til månen i desember 1968 var han pilot på månelandingsmodulen, dette var første flytur med den gigantiske Saturn V-raketten, og også første ferd fra jorden til et annet legeme i solsystemet for noe menneske. Det å sitte fastspent på toppen av en gigantisk rakett med kurs for månen, var nok noe vi ikke helt viste utfallet på. Mye var testet ut, men ikke alt. Vi fikk en litt dårlig start, og det skjedde en del ting som vi ikke hadde forutsett. Tyngdepunktet på raketten var lavt, og dette medførte til enorme vibrasjoner i toppen hvor vi satt. De første 20 sekundene var det så mye vibrasjoner, så vi måtte bare sitte og holde oss fast.

I løpet av de 10 rundene rundt månen leste mannskapet opp fra Skapelsesberetningen i Bibelen, som ble sendt direkte til verden i en ekstra julesending. Dette mens de var nesten 400 000 kilometer borte fra jorden. Bill sier at denne ferden vekker mange av hans minner, og det var ganske spesielt når de startet raketten. De fem gigantiske F-1-motorene i bærerakettens første trinn utviklet i startøyeblikket en samlet skyvekraft på hele 33,4 millioner Newton. Dette er noe man ikke kan tenke seg, dette må oppleves. Akselerasjonene som besetningene fikk føle på denne turen hadde ingen menneske tidligere opplevd, og dette sammen med vibrasjoner skapte en spesiell stemning som han aldri vill glemme.

Etter å ha studert overflaten på flere omløp, kom Bill med følgende kommentar: «Det ser absolutt ut til at vi er i ferd med å velge ut de mest interessante stedene å lande på. Baksiden av Månen ser ut som en sandhaug ungene min har lekt i over lengre tid. Det er bare rot, lite som skiller seg ut, det er bare en masse dumper og hull.» Bill tok også det berømte bildet av «jordoppgangen» – da jorden steg opp over månen – kåret til et av det 20. århundres viktigste fotografier.

Etter denne turen fikk han et nytt perspektiv på livet, han vet at jorden er rund. Her nede på bakken ser den gigantisk og flat ut, men når du ser den fra verdensrommet så ser man hvor liten og rund vår klode egentlig er. Dette får en til å forstå at vi er på en svært liten klode som er grønn og frodig, og den må vi ta vare på. Etter dette var Bill blant annet reserveflyger på Gemini 11, og han var en av de første astronautene som fikk opplæring på månelandingskjøretøyet til NASA. (Lunar Landing Training Vehicle (LLTV), the rocket powered «flying bedstead»).

Så fulgte utnevnelse fra presidenten om å delta i luft- og romfartsrådet, en regjeringsutnevnt gruppe under visepresidenten, som jobbet for å øke nasjonal støtte til forskning og utvikling innen luftfarten og trekke linjene for romprogrammene som skulle etterfølge Apollo. I 1973 utnevnte presidenten ham til atomenergikommisjonen, med ansvar for forskning og utvikling innen all sivil og militær kjernekraft.

Bill Anders flyr med Mustang sammen med USAF «Heritage Flight» foran Fløirestauranten.

USAS AMBASSADØR

I 1976 startet Bill som ambassadør, og forteller at dette var to spennende år i hans karriere. Han skulle lære seg å gå på ski, og etter tre uker med noen skiturer meldte han seg på Birkebeiner rennet. Lite ante han om skigåing, og mindre om skismøring. Ved starten på Birkebeiner gikk det greit, men et stykke opp i bakken begynte det å kladde. Bill holdt tempoet oppe, men når han nådde toppen etter Skramstadsætra var han ør i bena. Han spurte om det var noen blant publikum som kunne smøre, og han husker at de fleste så på han og ristet på hodet. De trodde vel at jeg var gal sier Bill, starte på et slikt løp uten å kunne smøre ski! Vel Bill mener selv at han var gal som bega seg ut på dette, men det var en som hjalp han med å smøre skiene. Han fullførte rennet og kom i mål på nest siste plass, med en annen Amerikaner bak seg. Etter dette gikk han Holmenkollen rennet to ganger, men fant ut at han burde holde seg til flyging og air race i ettertiden.

TIILLBAKE I USA

I 1977 kom han hjem igjen og sluttet som offentlig tjenestemann. Hele tiden i den sivile tjenesten opprettholdt han status som reserve i flyvåpenet, beholdt status som aktiv flyger på bl.a. NASAs T-38 og pensjonerte seg som generalmajor først i 1988. General Electric Company ansatte Bill som visedirektør og sjef for atomernergidivisjonen og senere flyutstyrsdivisjonen. I 1984 ble han ansatt i ledelsen hos helikopterfabrikken Bell og han tok opp igjen den aktive helikopterflygingen. Seks år senere, i 1990, begynte han som direktør i General Dynamics, og ledet selskapet gjennom den dramatiske omstillingen ved den kalde krigens slutt, et arbeid han høstet anerkjennelse for.

Han fortsatte parallelt som testflyger på deltid for selskapets nattangrepssystem som ble utviklet til F-16. Styret opprettet også et «Anders legat» for luftkrigsakademiet, for økonomiutdannelse innen forsvarsindustrien. I 1993 ble han pensjonert, og flyttet med sin kone til Orcas i Washington. Han etablerte den filantropiske «Anders-stiftelsen» som støtter utdannings- og miljøvernsaker, i tillegg til Heritage Flight Museum, som har som formål å bevare og fly «warbirds». I løpet av sin karriere satte han flere verdensrekorder innen luftfarten sammen med kolleger, og har fått tallrike utmerkelser deriblant fra USAF, NASA og AEC. I tillegg til en rekke trofeer ble han sammen med de andre om bord i Apollo 8 kåret til «Årets mann» i 1968 av tidsskriftet Time. Han er også medlem i en rekke stiftelser innen luftfart. Bill har mer enn 8000 loggførte timer i jagerfly og helikoptre, og fortsatt legger han årlig til flere hundre timer som godkjent trafikkflyger med utsjekk på nesten alt som kan fly i luften. Han har kappfløyet med sin P-51 Mustang ved navn «Val Halla» og en F8F Bearcat døpt «Wampus Cat» i de nasjonale mesterskapene i Reno i Nevada. På flystevner flyr han i formasjon sammen med moderne fly fra USAF og US Navy i deres stevneprogram «Heritage Flight» og «Legacy Flight». 

BIILL OG JEG FLYR BIRDDOG

I forbindelse med Bergen Air Show skal vi til Os/Ulven flyplass på pressedag, og Bill skal være med meg å fly vår Birddog. Han forteller meg at de har akkurat kjøpt en Birddog i USA som de bare har fått fløyet noen timer, og det skal bli gøy å være med i vår maskin. Jeg må selv si at det er ganske spesielt, etter et par dager sammen med mannen som har fløyet rundt månen, så sitter han nå i baksetet med meg. Han har fløyet det vi fleste bare drømmer om, men allikevel så gleder han seg like mye som meg til en tur i luften. Selv om man har hvert rundt månen, så er det opplevelsene og inntrykkene man får av flyging som er en av de store drivkreftene her i livet.

Vår tur går opp til Bergen, og Bill ønsker å gjøre seg litt kjent i lufta over området. Han får oppleve fjorder og fjell på turen rundt i området, og etter en halv time i luften er vi på Os. Mange flyveteraner fra andre verdenskrig har tatt turen til Os, og Bill finner fort tonen med de gamle spitfire pilotene. En av de spør ham om hvorfor han har kalt sin mustang «VALHalla »?

— Bill forklarer at «Valhalla» var hans kallenavn i forsvaret, og hans kone heter Valerie, som forkortes Val. Han ønsket å kalle Mustangen Venomous Val, men det ønsket ikke konen flirer Bill. Bill Anders og konen Valerie har seks voksne barn, og to av dem flyr «warbirds» i formasjon med sin far. Da kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at flyging og hans ønske om å lære andre om luftfartshistorie er hans hobbyer!

Go to top
JSN Boot template designed by JoomlaShine.com