Notice: Constant JSN_IMAGESHOW_DEPENDENCY already defined in /home/birddog/domains/birddog.no/www/public_html/administrator/components/com_imageshow/imageshow.defines.php on line 18

Brukervurdering: 5 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktiv
 
Pilot og artikkelforfatter
Vi forsøker fiskelykken på Vermundsjøen.
Foto: Håkon Bonafede - Vi Menn

MED SKI OG VINGER PÅ FINNSKOGEN 

Lavt over det frosne landskapet flyr et lite grønt fly med ski på beina. Vi er på vei innover Finnskogen med isbor og pilkestikke i bagasjen. Langt der fremme ved svenskegrensen venter et islagt vann med sin helt spesielle blanding av flyging og naturopplevelse.

Vinterdagen er så fin som den kan få blitt. Vi krysser Glomma på vei østover fra Kjeller flyplass til Vermundsjøen helt inne ved grensen mot Sverige. Det er bare fire dager siden vintersolverv, men den bleke solen skinner fra skyfri himmel og bader det snødekte landskapet i et gyllent lys. Nede i dalsøkkene, dit solen ikke når, hersker det kalde blå vinterlyset, mens frostrøyken som kryper langs bakken, gjør Finnskogen til en egen trolsk verden.

Over det hele svever vi og nyter naturopplevelsen i fulle drag. Utsikten fra den gamle Cessna Birddog’en er upåklagelig. Ikke så rart, for flytypen var observasjonsfly i Hæren i 30 år fram til 1991, og egner seg derfor godt til å fly lavt og sakte, og til å kare seg ned på primitive landingsplasser. Akkurat det vet Jarle Mauritzen (33) i førersetet alt om. Oslomannen med ulveskinnsluen er en av deleierne i flyet som ble hentet hjem fra Frankrike til Romerike flyklubb for tre år siden.

Om sommeren er den store hobbyen deres å lande flyet på uvanlige landingsplasser; alt fra jorder stilt til disposisjon av velvillige grunneiere, til fylkesveien ved Åsnes, med vegvesenets landingsvelsignelse.

Isbor og pilkestikke

Vintertid venter nye utfordringer når flyet utrustes med skiunderstell. Da blir landingsmulighetene nesten grenseløse. Skjønt, loven om motorisert ferdsel i utmark setter sine begrensninger, og flygerne må på forhånd klarere nøye hvor det er lov å lande hvis de skal unngå bøter som svir. I Sverige, derimot, bare en snau times flytur unna, er det fritt fram for å lande på innsjøene så lenge de holder seg unna nasjonalparkene. 

-På Vermundsjøen på Finnskogen synes imidlertid den lokale kaféeieren at det er kjekt med besøk fra oven, og stedet er kommet med på den korte listen over innsjøer i Norge der de kan gå ned uten spesiell tillatelse. Vi flyr i tett formasjon sammen med Espen Aarhus (33) og Terje Erik Loftsgård i en Super Cub, også den med skiunderstell. Men de er forbausende få i Norge, kun et tyvetall aktive flygere praktiserer skiflygingsteknikken.

Planen nå er å friste fiskelykken med isboret og pilkestikka, som ligger nedpakket bak passasjersetet sammen med kjelke og termos. Biter ikke abboren, går det i stedet an å friste gjeddekakene med pepperrotsaus eller nevagraut med flesk på Kafé Finnskog.

Virkelig skiflyging

– To viktige momenter skiller skiflyging fra annen flyging, forteller bushflyger Jarle som tar hobbyen som et artig avbrekk fra jobben som IT-konsulent.

– I landingsøyeblikket må avstanden til snøen bedømmes riktig. Med trær eller andre bakkereferanser går det greit. Om vi bare har en hvit flate å forholde oss til, gjelder det å ha godt med landingsplass og la flyet synke sakte og mykt ned mot snøen. Å være sikker på å komme seg opp i lufta igjen, er den andre utfordringen.

– Overvann er en stor trussel på isen. Under Birddogens fartstid i Hæren hendte det flere ganger at de med nød og neppe klarte å komme seg opp av issørpa.

– Er vi i tvil, setter vi skiene nedpå og holder farten oppe et par hundre meter innen vi letter igjen. Kommer det vann i skisporene, lønner det seg å fly videre. Ifølge håndboken krever ”bikkja” 250 meter for en trygg skilanding, men nøyer seg med mindre under gunstige vindforhold. Persen til Jarle er på 8 (!) meter, men da hadde han stiv kuling midt imot.

Høy risiko

Anvendelige Cessna Birddog fløy første gang i 1949, og tjenestegjorde i Korea og Vietnam som artilleriobservasjonsfly. Over 3000 eksemplarer ble bygd. I Norge hadde Fly-OP-tjenesten tropper på Bardufoss og Haslemoen med i alt 27 fly. 17 ble utsatt for alvorlige havarier, med tap av ni menneskeliv på 30 år, noe som sier mye om risikoen ved å fly ”low level”-operasjoner og å lande på improviserte landingsplasser. Men som oftest gikk det bra. Mest lettet var kanskje flygeren som krasjet med et kraftspenn ved Sandvatnet i Troms i 1981, og som mirakuløst nok klarte å holde seg i lufta med ti meter kraftkabel hengende etter seg.

– For meg er flyet mer en grei måte å komme seg til hytta på Grimsøy i Østfold på. Bedre å ta distansemerket på ski enn å sitte i bilkø, mener Jarle som har ordnet seg med innehaveren av et jorde i nærheten.

Elg i sikte

Utetermometeret viser 20 kalde idet vi kommer inn over skauen for landing på Vermundsjøen. Snøen og frostrøyken får landskapet til å se enda kaldere ut. Ingen tegn til liv i vinterkulda helt til vi plutselig kikker rett ned på en flokk med elg. De kikker tilbake opp mot oss og har ingen hast med å flytte seg – og så lander vi silkemykt på den snødekte isflaten mens snøspruten står som to fontener ut fra skiene. Solskinn, vindstille og intens vinterkulde overalt. Men bak oss er det plutselig skodde. Uroen og iskrystallene fra propellen og snøspruten har vært nok til å forstyrre balansen mellom klarvær og tåke.

Vi takser ut i solskinnet igjen og rigger oss til med isfiskingen helt til neglespretten jager oss inn på kafeen. Så er det på tide å returnere før de få tilmålte timene med dagslys tar slutt. Vi røsker i vingetippene for å løsne metallskiene som har frosset fast. Starter og tar av fra stillestående rett fram. Ingen taksing, venting eller flykontroll å ta hensyn til. Greit slik.

– 24 elg så langt, kommer det over radioen fra Terje i baksetet på Cub’en da mesteparten av returen er tilbakelagt og vi kan se tårnet på Gardermoen stikke opp som en stake fra tåkehavet ute i horisonten. Opplevelsen av å fly lavt over vinterlandskapet, har gjort inntrykk, for jeg fantaserer om hvordan det ville vært å finne et urørt tjern langt inne i skogen, fløyet inn mellom granleggene og satt skiene forsiktig nedpå innen vi forlot snøflaten igjen. Hadde en enslig skiløper kommet forbi, ville han nok ha undret seg over det merkelige skisporet som begynte og sluttet midt ute på vannet. Kunne det vært fra en UFO?

Tekst og Foto: Håkon Bonafede Kilde: MED SKI OG VINGER PÅ FINNSKOGEN - Vi Menn (04.02.2003)

Go to top
JSN Boot template designed by JoomlaShine.com